Konvensjonell kreftbehandling

Enkelte typer kreft som koriokarsinom, testikkelkreft, lymfekreft, hodgkin lymfom, non-hodgkin lymfom, burkitts lymfom, leukemi, wilms tumor, ewings sarcoma, rhabdomyosarcoma og retinoblastoma kan behandles med stor grad av suksess ved hjelp av konvensjonelle behandlingsmetoder.

Ved andre diagnoser kan man generelt si at om kreften har dannet metastaser, så vil man ikke få annet enn midlertidig hjelp ved bruk an den konvensjonelle modellen for behandling, og man bør derfor se etter alternative tilnærminger. 

Det problematiske med en konvensjonelle tilnærming er at den er særdeles giftig og ødeleggende for livsviktige immunfunksjoner ved at den i liten grad greier å skille mellom kreftceller og kroppens øvrige friske celler.

Ortodoks medisinsk kjemoterapi og stråling benyttes derfor kun i de tilfeller der den ansvarlige behandler kan vise til kurative resultater med lignende diagnose og helsetilstand. Livsforlengende cellegiftbehandling viser seg nemlig i ytterst få tilfeller å ha noen "positiv" effekt [1, 2]. 

Hovedproblemet ved bruk av ortodoks medisin er at dens dokumentasjon ikke gir oss noen konkret informasjon på hvor effektiv behandlingen er med tanke på at kreften ikke trenger å være av en farlig aggressiv type som ikke gir særlig fare for spredning, eller av typen som selv kan forsvinne ved reversering av immunhemmende vaner [1, 2]. Det blir f. eks diagnostisert seks ganger så mange med prostatakreft i USA enn i Danmark, mens dødeligheten blant de med diagnosen er like høy i begge landene. 

Det er også bred konsensus om at de aller fleste statistiske forbedringer innenfor kreftbehandling er kommet som en følge av forebyggende arbeid og bedrede diagnostiske metoder, og ikke som en følge av forbedrede behandlingsalternativer, selv om det heldigvis finnes enkelte unntak. Ved og da ukritisk kjøpe enhver argumentasjon som i de fleste tilfeller er basert på løsslupne medisinske studier (markedsføring), så risikerer man å sette seg i en posisjon der en velger en behandlingsform som direkte er med på å forverrer leveutsiktene. Dette gjør en ved å velge behandling som påfører svulsten skade som ved inflammasjonsskapende biopsier (fører i de fleste tilfeller til spredning, som igjen står for 95% av alle dødelige utfall), benytter kjemoterapistrategier som beviselig sprer kreftceller[1], og som har en undertrykkende og ødeleggende funksjon på immunfunksjoner, og/eller benytter seg av radikal kirurgi [1, 2].  

Kjemoterapi

Konvensjonell kjemoterapi er effektiv til å midlertidig senke kreftmarkører, eller krympe tumører, men ingen av de to er særlig gode bevis på kreftoverlevelse (dobling av masse vil for de fleste svulster ta omkring tre måneder, så om en svulst krympes med 50%, så betyr det at man har fått tre måneder lenger levetid). Derfor bør kjemoterapi ved vanskelige tilfeller kun benyttes ved akutte behov, og ikke som standard behandling, for forventet utfall ved metastaserende kreft med konvensjonell behandling er ensbetydende med døden, men behandlingen kan gjøres betydelig mer effektiv ved å innlemme visse metoder og substanser.  

Selv om det finnes effektive kjemoterapistrategier for den krefttypen man har, så gir ikke viten oss svar på om giftigheten til tilnærmingen i seg selv kan være en trigger til at en senere vil utvikle kreft, eller fører til utvikling av resistente kreftceller som gjør kreften umulig å kurere med konvensjonelle strategier. Tradisjonell kjemoterapi er sterkt mutagenisk, og en opplever ikke sjelden at man i utgangspunktet har veldig god respons på behandlingen, men på grunn av at man provoserer frem mutasjoner hos de gjenværende kreftcellene, så vil de utvikle resistens og vokse aggressivt så fort effekten av kjemoterapien har lagt seg. 

Hvis en i tillegg ikke har gjort hjemmeleksen sin med tanke på å beskytte de normalt differensierte cellene under behandlingen, så vil en ofte se en dramatisk forverret tilstand der det er fritt frem for kreftcellene å vokse.  

Kjemoterapi har sine begrensninger, men det er mulig å benytte seg av innovative teknikker som vil kunne gjøre den nyttig for mange pasienter. Et problem med kjemoterapi er at medisineren i liten grad vet hvordan tumøren vil respondere på medisinen, eller kombinasjonen av medisiner som blir brukt. Så de aller fleste pasienter blir gitt kjemoterapier som de egentlig har liten utbytte av, og som har uhyggelige bivirkninger. Screeningen er mangelfull, og pasienter blir behandlet som om de alle er like. Det første en bør gjøre er derfor å gjennomføre spesielle tester for å se hvilken av de forskjellige kjemoterapiene som man kan forvente respons på[1]. Testene er dyre, men de er verdt hvert øre.

Et stort problem innen medisin, som også er gjeldende innenfor kreftbehandling, er medisiner som blir gitt med alt for høye doseringer. Kommersialiseringsprosessen til medisiner søker ofte å finne maksimal dosering korrelert mot "tolererbare" bivirkninger. Legemiddelselskapene vil slik lettere kunne markedsføre medisinene sine ved at de da kan vise til en umiddelbar respons, men til pasienten sin frustrasjon med dertil store bivirkninger. Respons uten nevneverdig innvirkning på overlevelse er mer vanlig enn uvanlig, så lav dose kjemoterapistrategier er  i de fleste tilfeller den foretrukne tilnærmingen. 

IPT  står for insulin potensiert terapi. Her blir insulin gitt pasienten slik at blodsukkeret faller, veldig lave doseringer med kjemoterapi blir så gitt intravenøst sammen med en stor dose glukose. Slik utnytter man kreftcellenes appetitt på glukose til å lure kjemoterapien inn i kreftcellene sammen med glukosen. Det gunstige med denne terapiformen er at man kan benytte så lave doseringer med kjemoterapi at det ikke vil virke ødeleggende på kroppens immunfunksjoner, som er problemet med bruk av konvensjonell kjemoterapibehandling.  Glukosen som benyttes vil surne blodet og dette vil skape synergi med hypertermi som vil potentere denne terapiformen.  

Annet 

Velger man konvensjonell cellegift kan medisineren benytte en rekke substanser for å effektivisere cellegiften, dempe bivirkninger og motvirker utvikling av resistens [1]:

• Dipyridamole (Persantine) [1, 2, 3, 4] (L)
• Dithiodinicotinic acid [1] (L)
• Hyperthermia [1] (L)
• Intravenøs vitamin C med K3 [1] (L)
• Lonidamine (L)
• Magnesium valproate [1] (L)
• Pentamidine (L)
• Valproic acid (L)

MDR (Utvikling av resistente kreftceller) 

Glutaition har en tendens til å være høy i kreftceller, og kreftceller har en tendens til å produserer mer glutation når de blir utsatt for gjentatt administrasjon av store doser kjemoterapi. Kreftcellene utvikler da en resistens mot videre behandling, og man blir da typisk gitt opp, og/eller overbehandlet uten effekt på krefcellene. Benytter man seg av kjemoterapier, eller naturmidler som benytter seg av samme virkningsmekanismer, så gjør en derfor lurt i å benytte seg av BSO (Buthionine sulfoximine [1] (L)), eller Methioninase [1] (L) for å hindre at en utvikler resistente kreftceller, eller for å gjøre allerede resistente kreftcellene mottakelige for cellegift. Hvis kreftlegen ikke ønsker å hjelpe kan en selv benytte seg av naturekstraktet Sanguinarine [1]. Disse og andre eksperimentelle medisiner virker ved å begrense kreftcellers tilgjengelighet til glutation.

Det er betydelige bevis for at følsomheten for alkylerende kjemoterapier kan gjenopprettes ved å senke det intracellulære nivået av glutation, men glutation kan også redusere cytotoksitet ved å tilrettelegge metabolismen av legemidler til mindre aktive forbindelser, eller ved avgiftning av frie radikaler.  En ser typisk at glutationen beskytter beinmarg og nervesystem, og en ser færre tilfeller av lungebetennelser, osv. I tillegg kan glutation bedre reparasjonsevene av medikamentindusert skade, men da først og fremst på DNA-nivå. Det vil derfor også kunne være gunstig å ta tilskudd av redusert glutation ved bruk av tradisjonelle kjemoterapistrategier. Dette vil beskytte de normalt differensierte cellene i kroppen, og i liten grad heve nivået av glutation i selve kreftcellene, og fremmer heller ikke slik utviklingen av resistente kreftceller i signifikant grad.

EMT ('epithelial- mesenchymal transition' )

Et kjennetegn ved en kreftsvulst er at dens celler har ervervet en evne til å infiltrere omkringliggende vev, migrere og danne metastaser i andre deler av kroppen. Dette er en særdels lite ønskelig utvikling som fremprovoseres  ved bruk av kjemoterapier, da kjemisk indusert nekrose viser seg å utløse induksjon av epitelial-mesenkymal transisjon og utskillelse av vimentin. Roten Ashwagandha [1] har ved withaferin A vist seg å kunne motvirke denne lite ønskelige utviklingen.

Sammen med MDR, og redusert celle-mediert immunrespons grunnet bruk av toksiske kjemoterapistrategier, så ser konvensjonelle kjemoterapistrategier ut til å fremprovosere en rekke uheldige og uønskede egenskaper ved kreftcellene.  

Så ved valg av konvensjonell behandling må en i det minste velge en kreftlege som kjenner til og har erfaring med metoder som kan hindre eller reversere utviklingen av resistente kreftceller, behandle sovende stamceller, og som har erfaring med ukonvensjonell bruk av medikamenter som lonidamine, dipyridamole, BSO, R-verapamil, etc. Benytter ikke medisineren disse substansene er han/hun faglig svak, og behandlingen er da i liten grad basert på nyere viten.    

Konvensjonell eksperimentell behandling 

Den vitenskapelige metoden som benyttes for å forske frem nye konvensjonelle kreftbehandlingsalternativ er sterkt avhengig av to villedende strategier som begge forsikrer resultatløshet, og den sikre død for kreftpasienten. Den første er en "prosentvis hemming av kreftvekst"; her forskes det på en og en medisin, og det settes opp eksperimentelle grupper og kontrollgrupper bare for å se hvor mange måneder lenger pasientene kanskje, eller kanskje ikke vil overleve. Den andre strategien sikter mot "måneders ekstra overlevelse" ved hjelp av en eksperimentell protokoll. Dette er tankeløst og uetisk, og medisinere som kan sitt fag vet bedre. For man må alltid søke etter en kurativ tilnærming, der man ikke lar seg begrense av noen patentbare delvis virkbare cytostatika.

I en situasjon der liv står på spill kan man ikke la seg styre av teoretiske antagelser og praksis som for øyeblikket regnes som det eneste riktige av de etablerte institusjonene. Man må heller se på historisk data å konsentrere seg om å se på hva andre har gjort for å bli friske.  

Alternativer som effektiviserer konvensjonell kjemoterapi

Ved behov av konvensjonell kjemoterapi, og i tilfeller der en ikke er blitt tilbudt en kurativ tilnærming av sin kreftlege, så må (!) man supplere med substanser som kan minimere bivirkningene, og effektivisere behandlingen med tanke på at kjemoterapien skal være en del av en kurativt tilnærming. En vanlig tankefeil er å tro at naturmidler vil ødelegge for en konvensjonell behandlingsform. Enkelte kreftleger vil til og med kunne si at naturmidler i stor grad vil promotere vekst. Dette er kun galskap, og på generelt grunnlag vil en kunne si at de færreste naturmidler vil ha noe signifikant negativ innvirkning på en konvensjonell tilnærming, heller tvert imot[1]. Enkelte unntak finnes som f. eks johannesurt og grapefrukt. Man bør heller ikke benytte seg av kosttilskudd som kan virke blodfortynnende (f. eks omega 3) i forbindelse med operasjoner, eller sammen med blodfortynnende medikamenter, og kosttilskudd som er ment til å virke beroligende (f. eks valeriana) bør ikke benyttes i sammenheng med narkose.

I dagene før cellegiften kan man ta tilskudd av nac for å beskytte de normalt differensierte cellene fra cellegiftens destruktive virkninger. Hvis en lider av kraftig ukontrollerbart vekttap, så kan man i tillegg ta tillskudd av aminosyrene L-Glutamine, L-Cysteine, L-Arginine og L-Ornithine for å stoppe dette. Man begynner her på høye doseringer for så å trappe gradvis ned til en vedlikeholdsdoseing. Negative bivirkninger fra kjemoterapi- og strålebehandling vil da holdes på et absolutt minimum.

Under andministrasjon av cellegiften kan man ta tilskudd av sanguinarine for å for å svekke kreftcellene i den hensikt å gjøre cellegiften mer effektiv (sanguinarine senker drastisk nivået av glutathione i kreftceller, og gjør slik kreftcellene mer sårbare for cellegift, og en vil dermed også kunne ødelegge resistente kreftceller). Selen bør også benyttes ved resistente kreftceller, og/eller for å hindre utvikling av resistente kreftceller.

Glutamine brukes så til å lede cellegiften inn i kreftcellene, men denne aminosyren er også veldig effektiv for å beskytte mot bivirkninger i mage/tarm. Det er også gunstig å ta cellegift på fastende mage, for så å spise banan, druesukker, sukkerbiter, eller lignende for å heve blodsukkeret mest mulig mens nivået av cellegiften er høy i blodet. Dette gjør at kreftcellene blir mer mottagelige for å ta til seg cellegiften [1, 2, 3].

Sterk ingefær tea kan drikkes i tre dager før kjemoterapibehandlingen, og i påfølgende dager for å øke appetitt og motvirke kvalme. Ginseng, melatonin og spesielt pau d`arco bør benyttes, og vil virke bredspektret ved å øke effektiviteten til cellegiften og minimere mulige bivirkninger. Sammen med diettanbefalingene vil dette være en mindre skadelig og betydelig mer potent behandling enn standard konvensjonell kjemoterapi. Men ved metastaser så vil dette være å se på som en tilnærming som kun er egnet til å midlertidig senke byrden fra kreftcellene, så det anbefales derfor å følge opp med kurative immunterapier. 

Tilskudd en bør vurdere ved bruk av konvensjonell cellegift: 

• Astragalus
• Ginseng (Koreansk) [1, 2] (N)
• Glutamine (50 g på dager med cellegift, men skal ikke brukes ved hjernesvulst) [1] (N)
• Grønn tea (Theanine)[1, 2] (N)
• Ingefær [1] (N)
• Melatonin (15-40 mg daglig)[1, 2] (N), (R)
• Mariatistel [1, 2, 3, 4] (N)
• Nicotinamide
• Oleander [1, 2, 3, 4] 
• Parthenolide [1]
• Pau d`arco [1, 2, 3]
• Sanguinarine [1]
• Selen (N)

Man må velge en kreftlege som er lett å arbeide med, og som respekterer og verdsetter involvering i egen sykdom. Men som oftest vil man være så skremt av diagnosen at man ikke ser noen annen utvei enn å underkaste seg en ovenfra-og ned-holdning fra medisineren. Slik blir en offer for kreftleger som er av den oppfatning at det er bedre at pasienten dør av for mye konvensjonell behandling, hvis dette bare holder dem borte fra å prøve alternative behandlingsformer (selv om de er dokumentert å kunne være kurative). Og ikke sjelden velger kunnskapsløse kreftleger å gi falske forhåpninger i håpløse situasjoner, og lar pasientene heller dø av overbehandling fremfor å si rett ut at situasjonen er håpløs med hans virkemidler. 

Når man så gjør uttrykk for å identifisere et fravær av logikk i det hele, og forklarer at man vil se på andre alternativer, så møter man medisinere som blir defensive og lite hjelpsomme, og det selv om en kan vise til gode studier og emperi som kan benyttes i en videre kurativ tilnærming.  Men det er ikke bare medisneren som kommer i en ubehagelig tilstand av kognitiv dissonans, for som oftest vil venner og familie også bli opprørte over at man ikke gjør som medisineren sier, på tross av at han har sagt at videre kjemoterapi trolig ikke vil ha noe som helst effekt på utfallet. Og sinte og frustrerte blir de når man ikke dør som predikert, for systemet er jo sannheten, og alternative behandlingsformer fungerer jo ikke, samme hvor vitenskapelige de enn måtte være, for det er særs smertefullt for mennesket å stille spørsmålstegn ved sin egen oppfattelse av virkeligheten omkring, og det selv om en ved nærmere ettertanke skjønner at den i stort grad kun er bygget på naiv barnetro.