Konvensjonell kreftbehandling

Enkelte typer kreft som koriokarsinom, testikkelkreft, lymfekreft, hodgkin lymfom, non-hodgkin lymfom, burkitts lymfom, leukemi, wilms tumor, ewings sarcoma, rhabdomyosarcoma og retinoblastoma kan behandles med stor grad av suksess ved hjelp av konvensjonelle behandlingsmetoder.

Ved andre diagnoser kan man generelt si at om kreften har dannet metastaser, så vil man ikke få annet enn midlertidig hjelp ved bruk an den konvensjonelle modellen for behandling, og man bør derfor se etter alternative tilnærminger. Når det kommer til valgmuligheter, så vil cellegift som tilnærming bare drepe høygradige kreftceller, og de ødelegges ganske lett enten en velger å bruke en konvensjonell-, eller alternativ behandlingsform. Men den konvensjonelle behandlingsformen er problematisk da den i liten grad greier å skille mellom kreftceller og kroppens øvrige friske celler.

For lavgradige kreftceller og sovende lesjoner er cellegift lite virksom, og av den grunn benytter man seg her heller av en miks av andre metoder, som det å fremprovosere en immunrespons, forårsake cellulær differensiering, hindrer nydannelse av blodårer (anti-angiogenese) og hemme MMP (matrix metalloproteins) enzymer.

Ortodoks medisinsk kjemoterapi og stråling er så ødeleggende at den på ingen måte må benyttes såfremt ikke den ansvarlige behandler kan vise til godt dokumenterte resultater med lignende diagnose og helsetilstand. Livsforlengende cellegiftbehandling viser seg nemlig i ytterst få tilfeller å ha noen "positiv" effekt [1, 2]. Så her må en se om det finnes noen studier som kan vise til kurative resultater ved bruk av kjemoterapi og strålebehandling med den krefttypen man har, for ellers vil behandlingen i beste fall være "livsforlengende" med store sjanser for lav livskvalitet.

"Behandlingen ved metastatisk sykdom er av pallativ karakter, men i mange tilfeller kan det oppnås remisjoner av flere års varighet. I tillegg gir dagens cytostatikaregimer langt mindre bivirkninger enn tidligere"

Radium- / rikshospitalet

Kjemoterapi

Konvensjonell kjemoterapi er effektiv til å midlertidig senke kreftmarkører, eller krympe tumører, men ingen av de to er særlig gode bevis på kreftoverlevelse. Derfor bør kjemoterapi ved vanskelige tilfeller kun benyttes ved akutte behov, og ikke som standard behandling, for forventet utfall ved metastaserende kreft med konvensjonell behandling er som vi ser ensbetydende med døden, men behandlingen kan gjøres betydelig mer effektiv ved å innlemme visse metoder og substanser.

Selv om det finnes effektive kjemoterapistrategier for den krefttypen man har, så gir ikke viten oss svar på om giftigheten til tilnærmingen i seg selv kan være en trigger til at en senere vil utvikle kreft, eller fører til utvikling av resistente kreftceller som gjør kreften umulig å kurere med konvensjonelle strategier. Tradisjonell kjemoterapi er sterkt mutagenisk, og en opplever ikke sjelden at man i utgangspunktet har veldig god respons på behandlingen, men på grunn av at man provoserer frem mutasjoner hos de gjenværende kreftcellene, så vil de vokse aggressivt så fort effekten av kjemoterapien har lagt seg.

Hvis en i tillegg ikke har gjort hjemmelieksen sin med tanke på å beskytte de normalt differensierte cellene under behandlingen, så vil en ofte se en dramatisk forverret tilstand der det er fritt frem for kreftcellene å vokse.

Kjemoterapi har kun vitenskapelig dokumentasjon på at den kan krympe tumører, men dens evne til å forlenge liv er i de fleste tilfeller ikke basert på vitenskapelig dokumentasjon, og det meste av konvensjonelle tilnærminger vil av den grunn bare kunne bli kategorisert som en eksperimentell behandlingsform innenfor ortodokse medisinske dogmer, og er slik ikke noe mindre eksperimentell enn andre alternativer benevnt på denne siden.

Kjemoterapi har sine begrensninger, men det er mulig å benytte seg av innovative teknikker som vil kunne gjøre den nyttig for mange pasienter. Et problem med kjemoterapi er at medisineren i liten grad vet hvordan tumøren vil respondere på medisinen, eller kombinasjonen av medisiner som blir brukt. Så de aller fleste pasienter blir gitt kjemoterapier som de egentlig har liten utbytte av, og som har uhyggelige bivirkninger. Screeningen er mangelfull, og pasienter blir behandlet som om de alle er like. Det første en bør gjøre er derfor å gjennomføre spesielle tester for å se hvilken av de forskjellige kjemoterapiene som man kan forvente respons på[1]. Testene er dyre, men de er verdt hvert øre.

Et stort problem innen medisin, som også er gjeldende innenfor kreftbehandling, er medisiner som blir gitt med alt for høye doseringer. Kommersialiseringsprosessen til medisiner søker ofte å finne maksimal dosering korrelert mot "tolererbare" bivirkninger. Legemiddelselskapene vil slik lettere kunne markedsføre medisinene sine ved at de da kan vise til en umiddelbar respons, men til pasienten sin frustrasjon med dertil store bivirkninger. Respons uten nevneverdig innvirkning på overlevelse er mer vanlig enn uvanlig, så lav dose kjemoterapistrategier er i de fleste tilfeller den foretrukne tilnærmingen.

IPT

IPT står for insulin potensiert terapi. Her blir insulin gitt pasienten slik at blodsukkeret faller, veldig lave doseringer med kjemoterapi blir så gitt intravenøst sammen med en stor dose glukose. Slik utnytter man kreftcellenes appetitt på glukose til å lure kjemoterapien inn i kreftcellene sammen med glukosen. Det gunstige med denne terapiformen er at man kan benytte så lave doseringer med kjemoterapi at det ikke vil virke ødeleggende på kroppens immunfunksjoner, som er problemet med bruk av konvensjonell kjemoterapibehandling. Glukosen som benyttes vil surne blodet og dette vil skape synergi med hypertermi som vil potentere denne terapiformen.

Det er viktig å ikke overdrive bruk av IPT, så en gang i uken er anbefalt (med totalt 60 behandlinger), og det er anbefalt å bruke så lave doseringer som mulig (12-15% er en dosering liten nok til at den ikke vil virke immunødeleggende, og er en dosering som minimerer risikoen for å utvikle resistente kreftceller). For kreft i tidlig stadie som f. eks brystkreft, så vil denne tilnærmingen levere nært opp til 100% remisjon, men ved terminale tilfeller vil en sjelden oppnå noe annet enn midlertidig lindring. Som med andre alternativer, så må denne terapiformen være en del av en større helhetlig strategi. En rekke klinikker i Tyskland, USA og Mexico bruker denne terapiformen med stor grad av suksess. En kan selv gjøre noe lignende ved å faste før kjemoterapibehandlingen, for så å hive innpå med druesukker og annet som kan heve blodsukkeret mest mulig under administrasjon av selve kjemoterapien.

Kronoterapi (Chronotherapy)
[1, 2]

Kronoterapi er definert som koordinasjonen av biologiske rytmer med medisinsk behandling.
Medisiner og kosttilskudd sin virkning i kroppen kan påvirkes av stoffskiftets naturlige sykluser. Derfor har man begynt å gi medisiner og kosttilskudd på bestemte tider i døgnet for å forsterke deres effekt og for å redusere bivirkninger. Nesten enhver kjemoterapi man mottar vil nemlig ha sin optimale tid for administrasjon. Det er på denne tiden stoffet vil være mest effektiv i bekjempelse av kreftceller, og minst giftig for sunne celler. Kliniske studier av eggstokk-, nyre-, bryst-, og leverkreft har vist at kjemoterapier som er blitt gitt på optimale tider av døgnet ofte fører til betydelig bedre respons. Ledende medisinske miljøer benytter seg av denne metoden, og

noen enkle søk på kjemoterapien en benytter skal kunne gi svar på om dette er noe en med fordel kan benytte seg av.

Andre mindre giftige kjemoterapistrategier er ion trapping, og andre lav dose kjemoterapistrategier [1]

Glutaition

Nivået av glutaition har en tendens til å være høy i kreftceller, og kreftceller har en tendens til å produserer mer glutation når de blir utsatt for gjentatt administrasjon av store doser kjemoterapi. Kreftcellene utvikler da en resistens mot videre behandling, og man blir da typisk gitt opp, og/eller overbehandlet uten effekt på krefcellene. Benytter man seg av kjemoterapier, eller naturmidler som benytter seg av samme virkningsmekanismer, så gjør en derfor lurt i å benytte seg av BSO (Buthionine sulfoximine [1] (L)), eller Methioninase [1] (L) for å hindre at en utvikler resistente kreftceller, eller for å gjøre allerede resistente kreftcellene mottakelige for cellegift. Hvis kreftlegen ikke ønsker å hjelpe kan en selv benytte seg av naturekstraktet Sanguinarine [1]. Disse og andre eksperimentelle medisiner virker ved å begrense kreftcellers tilgjengelighet til glutation.

Det er betydelige bevis for at følsomheten for alkylerende kjemoterapier kan gjenopprettes ved å senke det intracellulære nivået av glutation. Men glutation kan også redusere cytotoksitet ved å tilrettelegge metabolismen av legemidler til mindre aktive forbindelser, eller ved avgiftning av frie radikaler. En ser typisk at glutationen beskytter beinmarg og nervesystem, og en ser færre tilfeller av lungebetennelser, osv. I tillegg kan glutation bedre reparasjonsevene av medikamentindusert skade, men da først og fremst på DNA-nivå. Det vil derfor også kunne være gunstig å ta tilskudd av redusert glutation ved bruk av tradisjonelle kjemoterapistrategier. Dette vil beskytte de normalt differensierte cellene i kroppen, og i liten grad heve nivået av glutation i selve kreftcellene, og slik ikke fremme resistente kreftceller.

Velger man konvensjonell cellegift kan medisineren benytte en rekke substanser for å effektivisere cellegiften, demper bivirkningene og motvirker utvikling av resistens [1]:

Alternativer som kreftleger bør benytte ved vanskelige tilfeller

Dipyridamole (Persantine) [1, 2, 3, 4] (L)
Dithiodinicotinic acid [1] (L)
Hyperthermia [1] (L)
Intravenøs vitamin C med K3 [1] (L)
Lonidamine (L)
Magnesium valproate [1] (L)
Pentamidine (L)
Valproic acid (L)

Alternativer som en selv kan benytte for å effektivisere konvensjonell kjemoterapi

I dagene før cellegiften kan man ta tilskudd av nac for å beskytte de normalt differensierte cellene fra cellegiftens destruktive virkninger. Hvis en lider av kraftig ukontrollerbart vekttap, så kan man i tillegg ta tillskudd av aminosyrene L-Glutamine, L-Cysteine, L-Arginine og L-Ornithine for å stoppe dette. Man begynner her på høye doseringer for så å trappe gradvis ned til en vedlikeholdsdoseing. Negative bivirkninger fra kjemoterapi- og strålebehandling vil da holdes på et absolutt minimum.

Under andministrasjon av cellegiften kan man ta tilskudd av sanguinarine for å for å svekke kreftcellene i den hensikt å gjøre cellegiften mer effektiv (sanguinarine senker drastisk nivået av glutathione i kreftceller, og gjør slik kreftcellene mer sårbare for cellegift, og en vil dermed også kunne ødelegge resistente kreftceller). Selen bør også benyttes ved resistente kreftceller, og/eller for å hindre utvikling av resistente kreftceller.

Glutamine brukes så til å lede cellegiften inn i kreftcellene, men denne aminosyren er også veldig effektiv for å beskytte mot bivirkninger i mage/tarm. Det er også gunstig å ta cellegift på fastende mage, for så å spise banan, druesukker, sukkerbiter, eller lignende for å heve blodsukkeret mest mulig mens nivået av cellegiften er høy i blodet. Dette gjør at kreftcellene blir mer mottagelige for å ta til seg cellegift [1, 2, 3].

Sterk ingefær tea kan drikkes i tre dager før kjemoterapibehandlingen, og i påfølgende dager for å øke appetitt og motvirke kvalme. Ginseng, melatonin og spesielt pau d`arco bør benyttes, og vil virke bredspektret ved å øke effektiviteten til cellegiften og minimere mulige bivirkninger. Sammen med diettanbefalingene vil dette være en mindre skadelig og betydelig mer potent behandling enn standard konvensjonell kjemoterapi. Men ved metastaser så vil dette være å se på som en tilnærming som kun er egnet til å midlertidig senke byrden fra kreftcellene, så det anbefales derfor å supplere med kurative immunterapier.

Astragalus
Ginseng (Koreansk) [1, 2] (N)
Glutamine (50 g på dager med cellegift, men skal ikke brukes ved hjernesvulst) [1] (N)
Grønn tea (Theanine)[1, 2] (N)
Ingefær [1] (N)
Melatonin (15-40 mg daglig)[1, 2] (N), (R)
Mariatistel [1, 2, 3, 4] (N)
Nicotinamide
Oleander [1, 2, 3 , 4]
Parthenolide [1]
Pau d`arco [1, 2, 3]
Sanguinarine [1]
Selen (N)

Velger en konvensjonell behandling må en i det minste velge en kreftlege som kjenner til og har erfaring med metoder som kan hindre eller reversere utviklingen av resistente kreftceller, og som har erfaring med ukonvensjonell bruk av medikamenter som lonidamine, dipyridamole, BSO, R-verapamil, etc. Benytter ikke medisineren disse substansene er han/hun faglig svak, og behandlingen er da i liten grad basert på nyere viten.

De fleste pasienter viser en overraskende stor offervilje for systemet, og slik støtter de opp om kreftleger som er av den oppfatning at det er bedre at pasienten dør av for mye konvensjonell behandling, hvis dette bare holder dem borte fra å prøve alternative behandlingsformer (selv om de er dokumentert å kunne være kurative). Andre kunnskapsløse kreftleger synes det er riktig å gi pasienten falske forhåpninger i håpløse situasjoner, og lar pasientene derfor dø av overbehandling fremfor å si rett ut at situasjonen er håpløs med hans virkemidler. Dette er galskap satt i system, og i følge lovverket straffbare handlinger, men like fullt hverdagslige handlinger fra kreftlegenes side.

Kreftlegene sier ofte hva som helst for å få en til å gjøre som de befaler uten å ta hensyn til sannheten, eller til om de har bakgrunnskunnskap nok til å støtte opp om det synspunkt de predikerer ("Det er et viktig og allment kjent faktum at ting ikke alltid er slik de ser ut til å være"). Typisk får man beskjed om at kjemoterapien ikke fungerte, og så får man beskjed om at det anbefales å ta mer av denne kjemoterapien som ikke fungerte. Og ikke nok med det, for de vil gjerne høyne doseringen, samtidig får man beskjed om at dette trolig heller ikke vil ha noe særlig effekt, og at man kan forvente en god del bivirknnger.

Når man så gjør uttrykk for å identifisere et fravær av logikk i det hele, og forklarer at man vil se på andre alternativer, så møter man medisinere som blir defensive og lite hjelpsomme selv om en kan vise til gode studier og emperi som kan benyttes i en videre behandling. Men det er ikke bare medisneren som kommer i en ubehagelig tilstand av kognitiv dissonans, for som oftest vil venner og familie også bli opprørte over at man ikke gjør som medisineren sier, på tross av at han har sagt at videre kjemoterapi trolig ikke vil ha noe som helst effekt på utfallet. Og sinte og frustrerte blir de når man ikke dør som predikert, for systemet er jo sannheten, og alternative behandlingsformer fungerer jo ikke, samme hvor vitenskapelige de enn måtte være, for det er særs smertefullt for mennesket å stille spørsmålstegn ved sin egen oppfattelse av virkeligheten omkring, og det selv om en ved nærmere ettertanke skjønner at den i stort grad kun er bygget på naiv barnetro. Avledet av behovet av å forstå kan dette forklares ved at det er særdeles ukomfortabelt for det menneskelige sinnet å ikke få noen forklaring, mens sinnet på den andre siden vil føle seg plaget at komplekse forklaringer, så vil enkle altforklarende teorier derimot virke ganske så tilfredstillende.

Den siste forskningen og erfaringene man har på feltet har av det etablerte fått benevningen alternativ kreftbehandling. Dette gjøres da medisinerne da lettere kan fortrenge vitenskapelig framgang, og de trenger da heller ikke ta stilling, eller sette spørsmålstegn ved systemets allvitenhet, som jo også i bunn og grunn er ryggraden for deres egen identitet. Å stille spørsmålstegn ved sin identitet og virkelighetsforståelse er noe av det vanskeligste et menneske kan stilles ovenfor, og noe våre psykologiske forsvarsmekanismer sjelden lar oss få mulighet til å gjøre. Så selv om alternativene viser seg å være kurative, så foretrekker systemet at pasientene avlider i stedet, for det viktigste er å ha opptrådt korrekt og å ha vært systemtro.

Kravet fra systemet er at det kun skal benyttes markedsførte medikamenter, og det selv om vår viten forteller oss at det sjelden er det beste alternativet. Når vi så vet at kommersialiseringskostnadene for disse medisinene fort overstiger en og en halv milliard kroner, så skjønner de fleste hvilke begrensninger dette gir behandlingen. Medisinerne kan unnskylde seg med at de er sosialisert inn i dette navlebeskuende systemet, men som pasient så har man ikke råd til å ha slike begrensninger. Av den grunn må man være seg selv bevisst, for med litt grunnleggende forståelse, så kan man benytte seg av all forskning på feltet, og dermed slippe å måtte ta til takke med middelmådige medikamenter med støtte fra konstruerte medisinske studier (markedsføring).

Hovedproblemet ved bruk av ortodoks medisin er at dens dokumentasjon ikke gir oss noen konkret informasjon på hvor effektiv behandlingen er med tanke på at kreften ikke trenger å være av en farlig aggressiv type som ikke gir særlig fare for spredning, eller av typen som selv kan forsvinne ved reversering av immunhemmende vaner[1, 2].

Det er også bred konsensus om at de aller fleste statistiske forbedringer innenfor kreftbehandling er kommet som en følge av forebyggende arbeid og bedrede diagnostiske metoder, og ikke som en følge av forbedrede behandlingsalternativer, selv om det heldigvis finnes enkelte unntak. Ved og da ukritisk kjøpe enhver argumentasjon som i de fleste tilfeller er basert på løsslupne medisinske studier (markedsføring), så risikerer man å sette seg i en posisjon der en velger en behandlingsform som direkte er med på å forverrer leveutsiktene. Dette gjør en ved å velge behandling som påfører svulsten skade som ved inflammasjonsskapende biopsier (fører i de fleste tilfeller til spredning, som igjen står for 95% av alle dødelige utfall), benytter kjemoterapistrategier som beviselig sprer kreftceller[1], og som har en undertrykkende og ødeleggende funksjon på immunfunksjoner, og/eller benytter seg av radikal kirurgi [1, 2].

Last Updated ( Wednesday, 03 March 2010 21:46 )

www.alternativkreftbehandling.info, Powered by Joomla!; Joomla templates by SG web hosting