Kontekst 

Systemet er blitt virkeligheten, og strevende mennesker som virker innenfor systemet får da for seg at deres teorier er de riktige på tross av hva klinisk observasjonene viser virkeligheten å være, og de definerer med dette vitenskap som et produkt av komplekse teorier som ikke er konsistent med virkelige observasjoner. Denne delen av nettsiden som jeg har kalt kontekst søker å finne ut av hvilke mekanismer i den sosiale konstruksjonen (medisin) som kan forklare dette fenomenet. Og hva blir ikke da mer naturlig enn å starte med vår egen bevissthet.

Mennesket går ut i fra at den subjektive tolkningen som vi gjør av den situasjonen vi befinner oss i automatisk er identisk med den objektive virkeligheten. Men den subjektive virkeligheten består av antagelser som vi selv skaper og som vi i hovedsak lar forbli utestede. Vi tar i bruk disse antagelsene på bakgrunn av konklusjoner som vi har basert på, og hentet fra egne observasjoner og tidligere erfaringer. Men vår evne til å oppnå objektivitet er i virkeligheten hemmet av at hjernen uavhengig av om vi selv vil eller ikke strukturere og kategorisere omverdenen omkring oss. I denne prosessen spiller en rekke psykologiske mekanismer inn, som igjen er med på å støtte opp om vår tro på at våre antagelser faktisk er sannheten, at sannheten er opplagt, at våre antagelser er basert på ekte data, eller at dataen som vi har valgt ut er den rette dataen. 

Da vi kan si at vår oppfattelse av virkeligheten alltid vil være særdeles mangelfull, vil det være formålstjenelig å innse at hele virkeligheten i sin hele og fulle sannhet aldri vil være tilgjengelig for oss. Det som vi kaller virkelighet vil alltid være fragment av en større helhet, derfor lever vi alle i ulike virkeligheter. Det er defor sjelden meningsfullt å argumentere for at en oppfatning av virkeligheten er rett og en annen er gal. Den ene virkeligheten er like ufullstendig og derfor like "rett" eller like "gal" som den andre. Det er mer meningsfullt å se virkeligheter som mer eller mindre formålstjenlige i forhold til det man vil oppnå. 

Man skal derfor være søkende, og ikke la seg styre av dogmer i kampen mot kreft, for man må bruke det som fungerer, og da har man ikke råd til å besitte et trossystem med absolutte sannheter når det kommer til dietter, protokoller, filosofier, kosttilskudd, medisiner, maskiner, etc. Daglig må en revidere det man gjør og hvorfor man gjør det man gjør, og man kan ikke ta noens ord for å være den absolutte sannhet. Mulighetene vil være store, for friheten til å skape den virkelighet vi selv ønsker er større enn det vi selv tror, da vår oppfatning av våre muligheter i stor grad er begrenset av det strukturene (habitus) gjør synlig for oss.

Det er derfor mer konstruktivt å gå ut i fra at alt er mulig enn det motsatte, at alt er umulig. Den som går ut i fra at alt er mulig vil finne at det i alminnelighet stemmer. Han vil lykkes med det han prøver å virkeliggjøre. Av og til viser det seg imidlertid at hans teori er gal, iblant kommer han til å mislykkes – ”akkurat dette var ikke mulig”. Den som derimot går ut fra at alt er umulig, vil aldri noen gang oppleve at han tok feil. Den teorien er idiotsikker........

Så det er opp til en selv om man vil ta en vitenskapelig tilnærming til tilstanden, eller om man velger den sosiale konstruksjonens dogmatiske tilnærming, og heller velger å bli en frivillig deltaker i det ortodokse medisinske menneskeoffrede rituale.

Mennesket har en tendens til og ikke ønske å forbedre seg, det ønsker ikke engang å vite   

Medisineren og systemet

Det er viktig å ha en metodisk tilnærming til sin sykdomssituasjon, med et meget kritisk blikk på antagelsene som teoriene hviler på, og på rammeverket de virker innenfor. Vi lever i dag i en tid med kraftige, tette og uforutsette forandringer. Samtidig med at omgivelsene forandres foreldes også kunnskap, for å tilegne oss ny kunnskap og oppnå fremgang er vi derfor helt avhengig av og løpende kunne forandre vårt teoretiske fundament, dette krever en kombinasjon av avlæring og innlæring. Vitenskapelige sannheter og antagelser vil fra seriøse forskere av den grunn bare bli sett på som midlertidige bilder av virkeligheten. Det er derfor viktig å være bevisst på at det er selve forståelsen av begrepene og grunnlaget for teoriene som er interessante, og ikke selve teoriutøvelsen. 

I dag opplever vi derimot at de som har blitt gitt det sosiale ansvaret for vår helsetilstand (medisinerne) ofte har en rigid instilling, og praktiserer en slags teoriutøvelse med bakgrunn i tradisjon, som de bruker for å legitimere og opprettholde den gitte allvitende samfunnsrollen. Dette skaper en sosial trygghet for medisineren, som ved hjelp av ideologien kan gi forutbestemte svar uten å måtte forholde seg til nyere viten (en objektiv beskrivelse av virkeligheten).

De fleste medisinerne er ofre og passive deltakere i et system der det er viktigere å opptre riktig enn å skape resultater. De er frivillige ofre for den sterke kulturen og det hierarkiskt tenkende innenfor medisinen, som i sykelig grad belønner de kulturbærende individene. Dagens forandringstakt og en stadig større kompleksitet innenfor fagfeltet skaper stor forvirring i flokken, og jo mer forvirret flokken er, jo mer tilbøyelig er dem til å velge de autoritetene som kan presentere den klareste strukturen, og det enkleste forholdningssettet. Typisk er dette forvirrede personer, eller sosiopater som har klare formeninger om at et hvert menneske skal ha sin plass, og at hvert menneske skal kjenne sin plass i systemet (fra undersåtte til pasienter). Autoritetene bygger så opp belønningssystemer for ønsket atferd, og et byråkrati som avlaster deltakerne fra ansvaret for deres handlinger. Deltakerene og de forvirrede/sosiopatene har dermed oppnådd sitt ønske, og kan nå hengi seg til det sosiale rollespillet (politikk, makt, og selvbeskyttelse) uten behov for å ta stilling, og dermed slippe å forholde seg til noe annet enn den kulturelle normen. For å beskytte strukturene konstruerer autoritene bevisstløst et trossystem fullt av religiøse ritualer ("rituale produserer stedet") som er støttet på dogma, og som strider mot vår vitenskapelig forståelse, alt i den hensikt å virke selvpreserverende på den sosiale konstruksjonen (medisinen). Forandringer i viten og omverden omkring blir slik den største trusselen for de medisinske instutisjonene, deres tilhørere, og deres tilbedere, som er menneskelige og gjør alt som står i deres makt for å forsvare status que. Dette gjøres på tross av at det hele, for en utenforstående, ser ut som en bevisstløs orgie av en menneskeofrende religion, der de kreftrammede ser ut til å være selve stjernene i sermonien. 

Annerledestenkende som har påpekt brister i trossystemet (persepsjonell bias), og praktiserende som har oppnådd oppsiktsvekkende gode resultater ved bruk av ukonvensjonelle behandlingsalternativer blir frosset ut, eller "truet" til taushet. 

Samhørigheten dyrkes(samhørighet er basert på likhet når det gjelder vurderinger, interesser og synsmåter), og innebære i sterke kulturer en ikke samhørighert basert på ulikhet, som gir seg utslag i medisinernes sykelige behov for å ta avstand fra ukonvensjonelle behandlingsalternativ. Det hele er avledet av medisinerens behov for å skape trygghet i den sosiale rollen de spiller. 

Trygghet er et av våre grunnleggende behov, og vi søker i stor grad trygghet igjennom gjenkjennelse, for det første vårt intellekt gjør med et objekt er å klassifisere det sammen med noe annet. Men et problem oppstår når medisineren ikke kan sortere inn sine nye inntrykk i tidligere erfaringskategorier, men i stede må utvikle nye kategorier. For bryter den nye erfaringen så mye med etablerte mønstre at medisineren må sette spørsmålstegn ved allerede innlærte kategorier (sin allvitenhet), og dermed sin identitet, så opplever vi ofte at medisineren velger å "utsette" eller fornekte observasjonen. Medisineren velger da å ikke utfordre sine mentale modeller av virkeligheten ved å fortrenge det inntrufne, og overgir da sin egen bevissthet til teoriutøvelse uten rot i virkelige observasjoner. Innenfor diagnostikken er dette et velkjent fenomen som ofte rammer individer som opplever å oppnå en høyere tilstand av å være kompetent.

F. eks; for å snakke et språk må man følge visse grammatiske regler og visse konvensjoner for hvordan ordene uttales. De fleste mennesker klarer dette, uten å kjenne reglene. En måte å definere kompetanse på, er ”evnen” til å følge regler uten å kjenne dem. Dersom man følger regler uten å vite at man følger dem, er det naturligvis vanskelig å endre sin måte å være på, fordi en da er stengt inne i reglene (teoriene) uten bevissthet, uten mulighet til å ta stilling. 

Man blir da ideologisk praktiserende med et ubevisst forhold til avlæring og innlæring av egne sannheter, og man blir da stort sett levende et liv som går ut på å søke bekreftelse på sine egne erfaringer, og man "velger" da og ikke lenger forholde seg til den objektive virkeligheten. 

At våre egne sannheter bestemmer våre egne fakta er noe de aller fleste av oss vet, men absolutt ikke alle, for det finnes rett og slett for mange medisinere som søker trygghet i en virkelighetsfjern konservatisme som er forankret i intet annet enn politiske korrekte observasjoner. Medisinerne slår da to fluer i en smekk ved at de slipper å ta stilling til ny viten samtidig som de kan opprettholde sitt selvbilde av å være de rettroende.

Anatole France sa: ”Les savants ne sont pas curieux” (De lærde er ikke nyfikne). De har sin opphøyde posisjon i kraft av sin ”viten”. De vet allerede, og deres roller står og faller med denne viten. Å søke viten innebærer at vi må se på oss selv som uvitende i forhold til det vi søker. Det har den lærde ikke råd til. 

Medisinere er som alle andre med tydelige roller i samfunnet sosialisert til å tro at de har bestemte forpliktelser. Men medisinernes oppfattelse av det sosiale systemets forpliktelser har gitt medisineren en "mental lidelse". Symptomer kommer til syne hver gang medisineren prøver å fremstå som en ”viktig lege”, medisineren får da den psykotiske illusjonen av at han/hun kan forstå et hvert komplekst problem uten behov for nødvendig bakgrunnskunnskap. Alt som bryter, eller ødelegger denne oppfattelsen blir betraktet som støy i et rollespill der medisineren ubevisst gjør ting som han/hun mener er til gode for omgivelsene, men selve motivet for handlingene er ikke at menneskene i omgivelsene trenger disse tingene. Medisinerens motiv er derimot at omgivelsene skal støtte opp om og bekrefte rollen. Dette er en lite formålstjenelige tilnærming. Hadde medisineren derimot definert seg i form av sine hensikter (å gjøre pasienten frisk), og ikke i form av forhastede slutninger som er basert på historier de har diktet ut fra egne erfaringer (diktet for å framstå som et rasjonelt menneske når de tenker tilbake), så hadde medisineren sluppet å føle seg angrepet når virkeligheten omkring viser at erfaringene er feilaktige, og bare da kunne medisineren leve i harmoni med en stadig akselererende virkelighet.

I et større perspektiv figurerer medisineren blant andre på toppen i et større hierarki ("de helliges herredømme") der rollespillet i stor grad går ut på å tilfredstille hverandres forventninger, for på den måten å bekrefte hverandres roller. Slik opprettholder den enkelte sitt eget selvbilde og status innenfor det sosiale hierarkiet. Hierarkiene er ubevisst bygget opp av mer eller mindre tilfeldige hierarkiskt opportunistiske normer som i mangel på styring virker destruktivt og hemmende for tredjepart (pasienten), og dermed også for systemets effektivitet. Bevisstheten om en annen virkelighet bekjempes av tilhørernes begrensede evner, og manglende ytre incentiv til å utfordre sine mentale modeller.  

Systemet er destruktivit og støttes av naive myndigheter som i denne sammenheng oppfører seg som nyttige idioter som ikke overaskende har utviklet et veldig romantisk forhold til dette konforme byråkratiske systemet. Myndighetenes naivitet og forførbarhet har skapt en legemiddelsindustri som bruker dobbelt så mye penger på lobbyvirksomhet og markedsføring i forhold til det som brukes på forskning og utvikling. Pengene benyttes til å indoktrinere nye medlemmer og manipulere media. Maktapparatets kameraderi og en manglende forståelse av kapitalistiske markedsmekanismer (opportunistisk av natur) har dermed gjort at legemiddelsindustrien har lykkes i å tilegne seg et monopol på behandling av lidelser. Naturlige ikke patenterbare tilnærminger som gjennom klinisk observasjon har vist seg å ha en positiv effekt er etter press fra legemiddelsindustrien i dag med myndighetenes velsignelse forbudt å praktisere. Logikken i dette finnes ikke, men rollespillet (systemet) har en tendens til å belønne konforme forholdningssett som er ønskelige eller akseptable med hensyn til våre sosiale funksjoner. Objektivt sett kan ikke dette bli sett på som noe annet enn komplett galskap.[1]

Det finnes mer enn nok substanser og viten om deres farmakologi, kinetikk, mekanisme, og klinisk observasjon til å kunne si hva som med stor grad av sannsynlighet vil hjelpe og ikke hjelpe idividet i blant de tusenvis av mulighetene man har i kampen mot kreft, men behandlingsalternativene som blir tilbudt på norske sykehus er sterkt redusert av vårt økonomiske system, der det kreves at alle "medisiner" må være patenterbare og kommersialiserbare. Generiske medisiner som vi i stor grad kjenner som trygge" bivirkningsfrie" medikamenter, og ikke-patenterbare substanser som tradisjonelt har gitt gode resultater igjennom klinisk eksperimentell medisin, og i små skala studier vil ved kreft ikke være gode nok alternativer i følge medisinske dogmer. Og det selv om de har vist seg kurative i tilfeller der ortodoks medisin har feilet.

Kreftmedisinene er som vi skjønner ikke til for å tilfredstille reelle menneskelige behov, men mer et rituelt virkemiddel for å skape profitt og akkumulere kapital[1]. Systemet behandler ved dette kreft som om det var en epedemi med ukjente årsakssammenhenger, og vi får da standardiserte medikamenter som er produsert for å kunne behandle så mange individer som mulig innenfor et gitt krav til avkastning. At dette gjøres på tross av bedre viten, gjør at man kan si at kreftrammede rett og slett er blitt et nødvendig offer for å holde systemet i gang. Man kan med andre ord si at det er en slags byråkratisk henrettelse av pasienter vi er vitne til.  

Metodene som skulle kunne brukes for å forsvare denne tilnærmingen er i en streng positivistisk vitenskapstradisjons ånd, og er som medisineren burde forstå kun egnet til å studere statiske mekaniske systemer. Menneskekroppen som er en dynamisk helhet er mer kompleks enn som så, og krever en helt annen tilnærming.  Så hvorfor ikke holde seg til andre former for vitenskap som i praksis viser seg å fungere bedre, og som er innenfor individets fornuft og benyttelsesgrad [1, 2]. 

Vitenskap er definert som den enkleste etterprøvbare hypotese som er konsistent med reproduserbare observasjoner, eller som den enkleste forklaring konstistent med alle kjente fakta, og denne definisjonen har ikke forandret seg siden 11-hundretallet. En av de mest grunnleggende regler innenfor vitenskapen er at; observasjon er fakta; teorier er ikke fakta; observasjoner er sanne; teorier besitter aldri sannheten, for de er bare er midlertidige bilder av virkeligheten, som skal fungere som hjelp til fremgang og bedre forståelse. 

Anekdoter er vitenskapelig materiale, og observasjonen er vitenskapens eneste virkelighet, men de trenger å bli kombinert med andre observasjoner som har blitt systematisert i lettfattelige teorier innenfor farmakologi, kinetikk, mekanisme, metabolisme, etc. Teorier opprettes av praktiske hensyn, da det er mye lettere å f. eks memorere Krebs`syklusen enn alle de studiene og eksperimentene som førte frem til at den ble forstått. -Krebs`syklusen er bare en lettvindt måte for oss å holde observasjonene i tankene, slik at nye teorier kan testes for konsistens. Så det er ikke anekdoter mot vitenskap, det er grunnleggende data/observasjon mot mer forståtte observasjoner, som er systematisert i teorier. Det er helt avgjørende å være bevisst på dette for at en vitenskapelig tilnærming skal kunne nyttiggjøres i å trekke riktige konklusjoner fra anekdotale bevis og vitenskapelige publikasjoner. For ved vanskelige tilfeller så må man benytte seg av all tilgjengelig vitenskapelig informasjon, der den viktigste informasjonskilden vil være å ha omfattende erfaring med ekte levende mennesker, for observasjonen falsifiserer teorien, og når den er falsifisert, så vil teorien for alltid være uvitenskapelig. Kommende-, delvis forståtte-, ikke fagfellevurderte- og anekdotale bevis blir da den informasjonen man har å gå etter. Dette er ekte vitenskap, og er observasjoner som er basert på, og etterprøvbare av kreftrammede og deres behandlere. 

Dette er ytterst krevende tankevirksomet, som den jevne medisiner typisk er alt for indoktrinert til å kunne forstå, og tankefeil oppstår. De fleste besitter den tanken at komplisert litteratur er det samme som vitenskap, og er så overveldet av den kompliserte litteraturen at de ikke har gjort egne observasjoner, og glemmer interaksjonen med ekte levende mennesker. Alle kjente fakta inkluderer dine og andres observasjoner, men inkluderer ikke en ukritisk aksept av alt i litteraturen. Litteraturen er påståtte fakta, og den første teorien du tester den mot er: ”Denne utredningen er faktisk noe annet enn det som ble observert, og som forfatteren valgte å rapportere, uvisst av hvilken årsak”[1, 2] De fleste utredningene vil skremmende ofte tilfredstille denne hypotesen så fort de blir sett i lys av personlig erfaring, eller presise observasjoner videreformidlet av andre troverdige kilder. På tross av dette forsetter legevitenskapen å ansvarsfraskrive seg ved å marginalisere klinisk observasjonen.  

I motsetning til hva klinisk observasjon viser den nåværende vitenskapelige teori å være, så følger medisinerne hodeløst kokeboken de ble lært opp i for 10, 20, eller 30 år siden. De påroper seg alltid å skulle representere vitenskapen, så alle andre burde ta deres ord på at de politiske ukorrekte observasjonene som ble gjort ikke har skjedd [1]. Dette er selvfølgelig ikke vitenskapelig da det setter teorien først. Men så kan jo heller ikke den praktiserende legevitenskapen kalles for vitenskap. 

Det konvensjonelle systemet besitter i dag så mange absolutte sannheter at medisinerne rett og slett har havnet på defensiven, og er blitt destruktive for seg selv og sine omgivelser. Viten baseres på dogmer, og i lite grad på faktisk observasjon. Hvordan tilhørerne av systemet i så stor grad kan sette seg selv og systemet over menneskelige liv uten å bli stoppet av sin egen samvittighet, er bare et tegn på hvor sykelig det hele har utviklet seg. Selv om det hele er et produkt av systemiske årsaker, så er tilhørerne av systemet ansvarlige for sine handlinger, men de blir grunnet sin passivitet et offer for menneskets endesløs kapasitet til å rasjonalisere en hvilken som helst adferd. I møtet med systemet møter man passive, men velmenende mennesker, uten bevissthet, fungerende i et dårlig system. Dogmatiske og hierarkiske systemer belønner og tiltrekker seg også en del individer som man fint kan gi merkelappen trangsynte sosiopater. Dette er predikanter som har merkelige ideer om hvordan man utøver legevitenskapen. De hevder å besitte sannheten (evidensbasert medisin), men "evidensbasert" medisin er ikke noe annet enn en løs term med en rekke ulike definisjoner, som er kunngjort av autoritetene bak det konvensjonelle medisinske paradigmet."Evidensbasert" medisin skal ikke forstås som noe annet enn et meget begrenset rammeverk med en gyldighet på linje med  "evidensbasert" religion. Tilbederne av "evidensbasert" medisin har rett og slett erstattet vitenskapen med ideologi, og velger å spille på folkets frykt og følelser, og ikke vitenskap for å få dem til å støtte opp om denne galskapen. Det er derfor lurt å trå varsomt når en adresserer det etablerte medisinske trossystemet, for indoktrinerte meninger kan rett og slett ikke besvares med logikk, og selv små ordvekslinger blir fort frustrerende. Det hele er en stor tragikomedie, men med litt egeninnsats blir det mer komedie enn tragedie.   

 

"Again we must reject collective thinking, as fictitious thinking. Any real metamorphosis occurs through individuals - in the individual, in many individuals independent of or mutally inspiring one another"

(Karl Jaspers) 

 

Med bakgrunn i ideologien opptrer medisinerne som dommere, og med blind tro på egen fortreffelighet gir de gjerne dødsdommen. Ved å ta fra mennesket framtiden skaper man apati, fremmedgjøring og opplevelse av meningsløshet. Alternativet som setter spørsmålstegn ved systemets uovertreffelighet vil kunne gi pasientene engasjement og energi, men de færreste pasientene stiller spørsmål og velger heller å underbygge rollen for på den måten å slippe og ta ansvar for sitt eget utfall. Å måtte ta ansvar for egen helse vil for mange være svært vanskelig da de fleste mennesker ikke har utviklet evnene til å stille seg selv til ansvar. Pasienten er som oftest så indoktrinert at han/hun resignerer og aksepterer sin dom, og sirkelen er sluttet. Begge parter får ved dette bekreftet sin virkelighetsoppfatning.   

"The more expert—or at least the more educated—a person is, the less likely that person is to see a solution when it is not within the framework in which he or she was taught to think. When a possibility comes up that is ruled out by the accepted framework, an expert—or well-educated individual—is often less likely to see it than an amateur without the confining framework. For example, one naturally prefers to consult a trained doctor than an untrained person about matters of health. But if a new cure happens to be developed that is at variance with accepted concepts, the medical profession is often the last to accept it. This problem has always existed in all professions, but it tends to be accentuated under modern conditions." 

(Herman Kahn)  

 

Den vitenskapelige prosess

Vitenskapen er ingen intuitiv opplagt prosess, da verden rundt oss må kunne sies å være ganske så uforutsigbar, så stort sett vil prosessens fremskritt være basert på en selektiv vektlegging av sin egen umiddelbare fortid. Men det er verdt å legge seg på minne at den historisk også har vært en dynamisk kreativ ikke-lineær prosess som har vært avhengig av øyeblikk av kreativ inspirasjon og intuitive sprang. 

Vitenskapen er en syklisk prosess av uavhengige verifiserbare observasjoner, kliniske mønstre, hypoteser (om nok studier støtter opp om en hypostese så kan den utvikle seg til en teori), og testbare predikasjoner (teoriens styrke henger på dens evne til å gi presise prediksjoner), som så leder til ny innsikt (bedre metoder for å teste gir bedre predikasjoner). 

Vitenskapen er ment å være en selvkontrollerende kollektiv prosess. Men opportunistiske kapitalistiske og sosiale systemer har sett seg tjent med å ta hevd på og kontrollere denne prosessen for sin egen vinnings skyld.   

Prosessens utfordringer 

Vitenskapelige studier er ofte så redusjonisktiske at de er på grense til irrelevante, og funn strider jevnt over med konklusjoner fra andre studier. Luker man ut middelmådig vitenskap som i data og konklusjoner som ikke henger sammen; systematiske feil; data som ikke henger sammen og som egentlig ikke har mening, for så å bruke statistikk på dette; ett utvalg a typisk det som skal undersøkes; å rekruttere fra feil gruppe; mangel på kliniske evalueringer, som er avgjørende for at denne studien skal ha noen praktisk nytte; forskere som ikke har kunnskapen, erfaringen eller forståelsen til å gjennomføre eller bidra som deltaker i denne type forskning som hun publiserer; motstridende eksperimentelle modeller; historisk og kulturell bias; ønsketenkning; placeboeffekter; markedsføring, etc,... Så sitter man stort sett igjen med sine egne erfaringer. 

Reelle kvalifikasjonene for en behandler vil slik være egenskaper som intelligens, åpenhet, nysgjerrighet, selv tvil, fokus, vilje til å bruke tid med pasienten, og et svært beskjedent ego. 

Selv kan man gjøre det enkelt ved å studere teknikker av dem som er konsekvent effektive, og å studere kulturer som historisk hadde ekstremt lave forekomster av kreft. 

Litteratur:

• "Vilja välja verklighet", Lars Wiberg
• "Conscience and Complicity During the Holocaust", Victoria J. Barnett.
• "Skilled incompetence", Chris Argyrs, Harvard Business Review, September 1986, HBR Reprint #86501 
• Erich H. Loewy: "Ethics and Evidence-Based Medicine: Is There a Conflict?." MedGenMed > v.9(3); 2007
• "Development of a Combined Biological and Immunological Cancer Therapy Modality", Thomas Tallberg, Journal of Australian College of Nutritional & Environmental Medicine Vol. 22 No. 1; April 2003: pages 3-21
• "Why We're Losing the War on Cancer", Clifton Leaf